Benedicte Marie Skahjem Tokvam

Tanker i en søvnløs natt

  • Publisert: 07.06.2016, 20:05
  • Kategori: Tanker
  • Hodet på puten
    Trenger massasje
    Lytter til Daniel Kvammen 
    Må bli flinkere til å lese bøker
    Vondt i hodet
    Får virkelig ikke sove
    Drikker litt Pepsi Max
    Koffeinsjokk, nå får jeg i hvert fall ikke sove
    Pusse tenner igjen

    Må slutte å bekymre meg så mye
    De fuglene må lære seg en ny sang
    Leser horoskop

     



    I morgen skal jeg ringe Rebecca
    Gleder meg til frokostkaffe
    Må kjøpe ny lommebok
    Avspenningsyoga
    Superlike på Tinder
    Sveiper venstre

    Sorterer parfymene mine
    Lurer på om mamma sover
    Det svir i øynene
    Leser dikt
    Må skikkelig tisse

     


       
     Knuser en vase, shit       
    Vondt i storetåen
    Lurer på meningen med livet
    Tar på med lipsyl
    Meningsløst
    Oppdager sovemasken i nattbordskuffen
    Klump i magen

    Ihjeltørst, drikker litt mer Pepsi
    Pusse tenner igjen
                               Fytti som jeg ser ut                             
    Åh, en melding fra Ida
    Napper øyenbryn
    Utslitt
    Leser i minnebok
    Gråter litt
    Rumler i magen
    Vil til sydenland
    Stille på Jodel
    Fuglene hørte bønnen min
    06.00

    En ny følger på Insta 
    Slokner




    Noen netter blir jeg liggende våken i håp om å løse alle verdensproblemer, samtidig som jeg innbiller meg at tiden er inne for å få gjort absolutt alt jeg ikke får tid til ellers. Sjelden en god idé ettersom jeg i dag har glemt å skru av stekeplata tre ganger, mistet kaffekoppen i fanget to, og enda lurer jeg på hvilke ukedag det er. Enda godt jeg har ferie, for nå skal jeg sove i femten timer, minst, hihi. Hvordan har din dag vært? ♥

  • Publisert: 07.06.2016, 20:05
  • Kategori: Tanker
  • 0 kommentarer
  • Du store himmel

  • Publisert: 02.11.2015, 22:05
  • Kategori: Tanker







  • Hver gang mørket senker seg over skolen, eller solen er i ferd med å stå opp, så fylles himmelen av liv. Av lys og skyer i alle verdens fine farger. Lager vakre motiv og former som gjør at jeg gang på gang må dra telefonen frem fra lommen for å forevige øyeblikket. Himmelen som ligger over Hønefoss er kanskje den fineste himmelen jeg noen gang har sett, i hvert fall til nå. Så fin at jeg blir rolig inni meg av å se opp på den. Begynner å smile. Jeg liker å bli glad av sånne små, uviktige ting, som i og for seg egentlig føles ganske viktige. Greit, jeg høres ut som en av Platons kjente elever, men jeg tror dere forstår hva jeg mener likevel. Håper jeg da. Uansett, nå skal jeg sove. Himmelen var fin i kveld også, og jeg gleder meg til å se solen stå opp i morgen. God natt. ♥ 

  • Publisert: 02.11.2015, 22:05
  • Kategori: Tanker
  • 2 kommentarer
  • Denne helgen har jeg

  • Publisert: 04.10.2015, 19:41
  • Kategori: Tanker
  • Ledd så tårene har trillet

    Vært på kino og sett Bølgen

    Snakket i telefonen med pappa

    Drukket alt for mye kaffe



    Spist taco med familien

    Gruet meg

    Tent masse telys

    Tatt et flatterende bilde av storebroren min



    Lært meg å drikke kaffe uten suketter

    Kjøpt meg en deilig genser

    Fått en ny favorittsang

    Vært i byen



    Vært på biltur med stefaren min

    Sett på "Skal vi danse"

    Begynt å ta D-vitaminer

    Gått turer i høstmørket



    Sett julefilm

    Grått litt

    Begynt å like løk

    Kost meg i kaffebesøk



    Sovnet i fanget til mamma

    Mistet enda en boks med suketter i gulvet

    Gledet meg

    Smilt


    Jeg håper helgen dere har vært fin, og at kvelden blir like så♥

  • Publisert: 04.10.2015, 19:41
  • Kategori: Tanker
  • 1 kommentarer
  • En liten pust i bakken

  • Publisert: 08.09.2015, 12:53
  • Kategori: Tanker



  • Når man bor på internat og konstant omgås andre mennesker, kan det noen ganger være veldig godt å trekke seg tilbake på rommet. Lese et blad, se litt på serier eller rett og slett bare ta seg en liten power-nap. Man blir fort sliten av å hele tiden skulle være sosial, så å ta seg en liten pause i blant er nok veldig viktig både for kropp og sjel. Selv har jeg nettopp spist lunsj og gjort ferdig internatvasken, så nå skal jeg prøve å senke skuldrene i en liten halvtime, puste litt og kose meg med noen sider av et fersk Det Nye og litt kaffe. Jeg håper dere har en fin dag, og at dere tar dere tid til å stoppe opp og puste litt dere også. Jeg har nemlig forstått at det er veldig viktig. Klemmer. 

  • Publisert: 08.09.2015, 12:53
  • Kategori: Tanker
  • 7 kommentarer
  • Å følge hjertet, å følge en drøm

  • Publisert: 06.09.2015, 15:17
  • Kategori: Tanker
  • Da jeg startet på Global Solidaritet, var det i hovedsak først og fremst fordi jeg hadde et ønske om å hjelpe. Om å være med på å bidra til en forandring i mye av det vonde som er og hender i verden. Om å oppleve og om å lære, både av meg selv og av andre. Jeg skulle dra sammen med den nye klassen min til andre siden av jorden, og jeg skulle se fattigdom, sult og nød med mine egne øyne. Jeg skulle gråte, og jeg skulle tenke at jeg var skikkelig heldig som ikke var en av dem. Som ikke måtte lide en slik nød, som ikke trengte være så redd. Jeg skulle bruke andres smerte til å skygge over min egen, til å lære meg å sette enda større pris på alt det jeg har.

    Men hva gjør man når klumpen i magen bare vokser og vokser? Hva gjør man når hodet og hjertet stritter imot? Hva gjør man når alt det man har gått å gledet seg til, drømt om og fortalt om til alle, bare føles vondt og feil? Det er vanskelige spørsmål å besvare, men jeg tror jeg har funnet mitt svar likevel. Jeg har i hvert fall valgt å følge hjertet mitt. For det hjertet mitt sier, det handler ikke om hva andre måtte tenke. Det hjertet mitt sier, det handler ikke om hva andre måtte mene er en rett avgjørelse. Det hjertet mitt sier, det handler om hva jeg vil. Det handler om hva jeg ønsker, hva jeg drømmer om og om hva som føles riktig for meg.



    Jeg har som dere kanskje forstår valgt å slutte på linjen min. Det betyr likevel ikke at folkehøgskoleeventyret mitt ender her. Ringerike FHS har nemlig et flertall av linjer, deriblant en som kalles "Design og Fashion". Til tross for at skolen er full, så har jeg vært så heldig at jeg hatt fått lov til å bytte linje til denne, noe jeg er ufattelig glad for. Bare etter to dager stortrives jeg på linjen min og i den nye klassen, og jeg kjenner at dette virkelig er noe jeg brenner for og gleder meg stort over å holde på med. Det er kanskje mer overfladisk å velge en linje som handler om mote fremfor en som handler om samfunnsproblemer og bistand, men jeg har etterhvert begynt å forstå at det ikke gjør meg til et dårligere menneske likevel. Bare fordi jeg har valgt en annen linje, så betyr det ikke at jeg ikke lenger kan være med å hjelpe. Men for å hjelpe andre, er man først og fremst nødt til å hjelpe seg selv. Kanskje er det akkurat det jeg skal gjøre dette året. Kjenne mestring, kjenne glede. Holde på med noe som virkelig interesserer meg, og som jeg i lang tid har ønsket å gjøre. Følge min egen drøm, rett og slett.



    Noen vil kanskje mene at jeg har tatt et dumt valg i å skifte linje, at jeg kommer til å angre på at jeg lar en slik sjanse og opplevelse gå ifra meg. Det har i hvert fall vært en tanke som har veid tungt i mitt hode den siste uken. Likevel kjenner jeg på hele meg at dette føles mye mer riktig, og klumpen i magen er endelig i ferd med å forsvinne. Det er uansett ikke for sent for meg å dra til verken Kenya eller India, for dit skal jeg en dag. Vaksinasjonen er foretatt, og om jeg vil kan jeg bare hoppe på flyet og reise av sted allerede i morgen. Det er bare det at jeg ikke vil akkurat nå. Jeg føler meg ikke klar nok. Ikke sterk nok, og vel, ikke frisk nok. Kanskje burde jeg ha funnet ut av det tidligere, men det gjorde jeg dessverre ikke. Veien blir til mens man går, og det innebærer også at man må godta å tråkke feil iblant. Jeg har fulgt hjertet mitt, og jeg håper og tror at dette året vil gjøre meg veldig godt. ♥


  • Publisert: 06.09.2015, 15:17
  • Kategori: Tanker
  • 1 kommentarer
  • Litt etter litt

  • Publisert: 30.08.2015, 22:45
  • Kategori: Tanker
  • (19.30)
    Da var det plutselig blitt søndag kveld, og en uke som føles mer som en måned, har omsider kommet til sin ende. I går var det elevkveld på internatet, noe som var veldig artig og kos. Det ble ganske sent i seng, noe som igjen resulterte i at vi fikk sove litt lenger i dag. Søndager har vi heldigvis fri, noe som i dag har vært veldig godt etter en så lang og travel uke som dette har vært. Dagen har gått med til en lang tur sammen med noen av de andre elevene for å bli litt bedre kjent i byen. Vi gikk blant annet innom en nydelig park som krydde med solglade mennesker, samt en søndagsåpen innvandrerbutikk som hadde absolutt alt man kan drømme om når det kommer til frukt og grønt - dit skal jeg definitivt tilbake i løpet av de nærmeste dagene. Hønefoss er kanskje ikke så stort, men åh, for en koselig by det er! Ellers har vi bare kost oss i finværet, spist deilig søndagsmiddag og slappet av med fargelegging, lakkering av negler og musikk. Og så har jeg vasket klær da, så om du leser dette, mamma, så håper jeg du blir stolt, hihi. 

    I morgen starter vi rett på med vanlig skoleuke, hvilke inkluderer både linjefag og alle valgfag som vi nå har valgt. Jeg tenkte å fortelle dere om valgfagene jeg har valgt litt senere, men jeg kan i hvert fall si som så at jeg tror det kommer til å bli veldig gøy og lærerikt. Det skal uansett bli veldig godt å få litt faste rutiner på dagene, og jeg gleder meg veldig til å sette skikkelig i gang. I morgen får vi også vite de eksakte datoene for når vi skal dra på tur, så det blir også spennende!

    Ellers går ting seg til, litt etter litt. Jeg merker at jeg begynner å føle meg litt mer trygg på de fleste plan, og det lille internatrommet begynner litt etter litt å føles mer som hjemme. Dersom utviklingen fortsetter på denne måten, så har jeg på følelsen av at dette kan bli et veldig fint år! 

    Nå venter kveldsmat etterfulgt av yoga, før jeg tenker å ta en tidlig kveld. Jeg håper dere har hatt en god helg og at dere får en deilig start på den nye uken! Vi blogges. 

  • Publisert: 30.08.2015, 22:45
  • Kategori: Tanker
  • 1 kommentarer
  • Starten på noe nytt

  • Publisert: 29.08.2015, 08:20
  • Kategori: Tanker
  • Hei kjære dere, hvordan har dere det?

    Når jeg knapt har rukket å oppdatere meg på verken Facebook, Instagram eller nettet generelt på flere dager, da skal jeg si dere at det er mye som skjer. De siste ukene har vært utrolig travle, og listen over ting jeg skulle fikse og gjøre har vært uendelig. I tillegg har det vært så mye spenning rundt det å skulle flytte hjemmefra også, så i de få stundene jeg har hatt til å slappe av, har jeg ikke helt klart det likevel.

    Nå er jeg i hvert fall her, fullt i gang med min nye hverdag, og kan endelig senke skuldrene litt. Eller vel, egentlig ikke. Dagene siden jeg ankom Ringerike FHS har virkelig gått i ett. Til tross for at det bare er fem dager siden jeg kom hit, så føles det som om jeg har vært her i flere uker. Det skjer så mye hele tiden, men på mange måter er det ganske greit også, i hvert fall nå i starten. Det gir en god mulighet til å bli kjent med så mange folk som mulig, samtidig som man også får en liten pause fra alle tanker og alt som skjer utenfor. Det føles det som om folkehøyskolen foregår i en liten boble for seg selv, mens hele verden settes på vent. 



    Å starte på folkehøyskole har til nå vært utrolig spennende. Og skummelt. Og vanskelig. Og fint. Og lærerikt. Og morsomt. Og trist. Og slitsomt, veldig slitsomt. Livet her er så annerledes fra alt jeg er vant til, og det meste er så nytt og ukjent. Det er på mange måter skremmende. Det har vært flere ganger denne uken jeg bare har hatt lyst til å pakke kofferten for å dra hjem til alt som føles så trygt og godt, hjem til familien og hjem til venner. Likevel vet jeg at det i bunn og grunn bare handler om å "overleve" de første dagene. Den første uken. Det blir lettere, og det har det også allerede blitt. Det er lenge siden jeg har trådd så langt ut av komfortsonen som jeg har de siste dagene, men det har absolutt vært verdt det. Mennesker som for bare noen dager tilbake var helt ukjente, har blitt mine nye, gode venner, og hverdagen som for en uke siden virket så annerledes og ny, begynner så smått å føles som en vane. En fin vane. En travel vane. Det er så mye gøy å være med på hele tiden. Så mye sosialt og så mye hyggelig som skjer. Nye opplevelser og nye minner. Og så mange fine mennesker, ikke minst. Her finner man noe av alt, og det er kankje det aller fineste med det hele. 



    Det er så mye jeg har lyst til å fortelle dere, men jeg tror heller jeg må ta ting litt etter litt. Foreløpig har jeg ikke særlig med bilder å dele med dere heller, men det tenker jeg også er noe som vil endre seg om ikke lenge. Jeg ville egentlig bare stikke innom for å høre hvordan det var med dere, og for å oppdatere dere litt på min nye tilværelse, hihi. Jeg ønsker egentlig å blogge mest mulig mens jeg er her. Først og fremst fordi jeg er veldig dårlig på å skrive dagbok og for at jeg vil ha noe å se tilbake på når det hele er over, men også for å la familie, venner og andre som ønsker, få et lite innblikk i hvordan livet her i Hønefoss er. 

    Vi blogges om litt, ha en strålende helg så lenge!

  • Publisert: 29.08.2015, 08:20
  • Kategori: Tanker
  • 7 kommentarer
  • Her og nå, og fine minner

  • Publisert: 27.07.2015, 20:28
  • Kategori: Tanker
  • Det er så fort å haste seg gjennom livet, vi venter alltid på det neste. Den neste dagen, den neste uken, den neste måneden. Ja, det neste året til og med. Det er jo på mange måter en fin ting å gjøre, som om man hele tiden ser frem til noe. Eller kanskje man bare vil få noe overstått, jeg vet ikke. Men når alt er over, når vi sitter igjen etter all tiden som har gått, er minner alt vi har igjen. Jeg prøver å bli mer konsekvent på hvordan jeg tenker, på hva jeg føler, på hvordan jeg lever. Bli mer bevisst på det nåværende øyeblikket. Jeg tror det er viktig, jeg. Å vite at ting ikke skal være for alltid. Å sette pris på her og nå. Så klart skal man ikke la det gå til hodet, da blir man mest sannsynlig gal. Men bare det å vite. Bare å nyte. Sette pris på det som er. Å bare være, kanskje. Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette, om jeg i det hele tatt vil noe som helst. Muligens vil jeg bare dele en av de mange rare tankene som støtt og stadig dukker opp i hodet mitt. Kanskje det, eller kanskje ikke. Men nå som jeg først er i gang, så vil jeg gjerne dele noen bilder med dere fra hvordan sommeren min har vært så langt. Bilder fra noen fine øyeblikk, bilder som er gull verdt. Også et par selfies, da, hihi.





    De resterende ukene av sommeren skal i all hovedsak gå med til å jobbe, men innimellom skal jeg så klart også ha litt fri, heldigvis. Roadtrips, familiebesøk, bursdagsfester og koselige utflukter er noen av mange ting som venter. Jeg tror og håper at jeg har mye å se frem til. Mange flere minner å skape. Mange flere bilder å ta. Det blir nok fint ♥ 


    Jeg håper dere har det bra! Mange klemmer fra meg ♥

  • Publisert: 27.07.2015, 20:28
  • Kategori: Tanker
  • 2 kommentarer
  • Når en dør lukker seg

  • Publisert: 11.07.2015, 21:21
  • Kategori: Tanker
  • ...så åpnes en annen ♥



    Jeg skulle dra til New York. Jeg skulle vandre ned Manhattan, jogge i Central Park, shoppe i Soho og leve livet blant blide og ambisiøse amerikanere. I hvert fall var det slik jeg drømte at det skulle bli, slik jeg hadde sett for meg at det kommende skoleåret skulle tilbringes. Noen ganger hender det likevel at ikke ting ikke går helt slik man har planlagt. Noe kommer i veien, drømmer blir knust og plutselig er fremtidsplanene bare en eneste stor uvisshet. Det var i hvert fall slik det føltes da jeg for en par måneder tilbake ble oppringt av Gateway College og fikk vite at studiene mine var blitt avlyst som følger av for få påmeldte. Med ett ble planene som var klare, bildene av hvordan det hele skulle bli og de store forventningene jeg hadde, erstattet med ingenting annet enn skuffelse. Det som så lenge hadde vært den store motivasjone, den store drømmen, det skulle plutselig ikke bli noe av likevel. Jeg har en tendens til å rope ut når noe stort først inntreffer, og noen ganger hender det at jeg må svi. Nå litt senere, når ting har roet seg litt, er jeg likevel lettet, jeg må innrømme det. Det ville krevd mye av meg å dra helt alene til andre siden av jorden, det krever mye av de fleste. Kanskje mer enn jeg var klar over da jeg bestemte meg for å dra, og kanskje mer enn jeg ville klart å håndtere akkurat nå. Kanskje var jeg ikke like klar som jeg hadde håpet, som jeg hadde trodd. Ikke nå. Ikke helt enda. 

    Hva jeg vil utdanne meg som, det vet jeg ikke. Mulighetene er så utrolig mange, og det å skulle ta en bestemt valg er virkelig vanskelig. Jeg ønsker bare så gjerne å finne min egen mening og min egen en vei, noe som vil være av betydning, men jeg aner ikke hvor jeg skal starte. Det er så mye jeg vil lære, så mye jeg vil oppleve og så mye jeg vil se. Uansett hvilke sti jeg velger å ta fatt på, så vet jeg at jeg ønsker jeg å bidra til forandring i noe av det mye vonde som eksisterer i verden. Det er mye så mye nød, på veldig mange ulike plan, og jeg ønsker så gjerne å være en av mange hjelpende hender. Det er vel rett og slett det jeg vil, å hjelpe. Hvem som helst. Forstå, lytte og lære. Skape forandring, gi noen nytt håp. Dette er også grunnen til at jeg har valgt å starte på Ringerike Folkehøgskole til høsten. Jeg skal gå på en linje som heter Global Solidaritet som tar utgangspunkt i fagene samfunnsfag og psykologi. På denne linjen vil vi sette oss inn alt fra utfordringer knyttet til fattigdom, miljø/klima og bærekraftig utvikling, til betydningen av bistand og solidaritet, asyl- og immigrasjonspolitikk, store internasjonale konflikter og internasjonal humanitær rett. I november drar vi på linjetur til Kenya, og i februar skal vi til India. På disse reisene skal vi gjøre veldig mye forskjellig - alt fra å besøke sosiale-og bistandsprosjekter og møte ulike organisasjoner, til å dra på sightseeing og lære oss de ulike sidene av landenes kultur. Jeg vet ikke hvorvidt dere interesserer dere for å lese om dette, og for å være ærlig så vet jeg ikke så alt for mye selv heller, men ta gjerne en tur innom nettsiden til skolen og linjen dersom dere ønsker å finne ut mer.

    Jeg tror og håper at det kommende året er noe som vil lære med veldig mye jeg trenger å vite og forstå. At jeg får oppleve ting som forandrer meg, som får meg til å vokse og lære, både av meg selv og andre. Kanskje få satt ting litt i perspektiv. Jeg tror dette kommer til å bli en opplevelse for livet, både på godt og vondt. Dersom noen hadde fortalt meg et halvår tilbake at det var dette jeg nå skulle begi meg ut på, så vet jeg ikke helt hva jeg ville tenkt. Det er så spennende, og så annerledes fra alt som tidilgere har vært. En helt ny og ukjent vei, men på et eller annet vis så føles det så veldig riktig. Denne gangen håper jeg så inderlig at det vil bli bra. 

    Jeg tenker forresten på å bli mer aktiv på bloggfronten, tross travle tider med jobb og livet generelt. Jeg vet ikke hvorvidt det vil la seg gjøre, men jeg savner i hvert fall å blogge. Å skrive. Tiden strekker kanskje ikke til, men lysten er stor, og kanskje det er nok. Jeg håper dere vil følge meg videre!

  • Publisert: 11.07.2015, 21:21
  • Kategori: Tanker
  • 0 kommentarer
  • Most people barely exist

  • Publisert: 20.03.2015, 22:25
  • Kategori: Tanker
  • Er det noe som får magen min til å vrenge seg mer enn noe annet, så er det tanken på all denne tiden jeg kaster bort. På å sitte stille, sippe smakløs te og begrave øynene i avhengighetsskapende skjermer. På å planlegge alt som skal gjøres, og på å gjennomføre alt jeg har planlagt. På de samme rutinene, dag inn og dag ut. På kjedelig trening jeg kunne byttet ut med morsom dans, på søvnfylte ettermiddager jeg kunne byttet ut med spennende bøker. Blar meg gjennom feeder som mater meg med uviktig informasjon om hvilke destinasjon naboen legger søndagsturen til eller hva bekjente treningsjunkier spiser til lunsj. Uviktig informasjon som igjen får hjernen til å kaste bort tid på å tenke uviktige tanker. Herregud, så mye tid jeg virkelig kaster bort. På ting jeg ikke en gang tenker over at jeg gjør. På ting jeg aldri kommer til å glede meg over og savne når jeg ser tilbake på livet mitt. Ting jeg ikke en gang kommer til å huske. På kjedsomhet. Stillhet. På ingenting. Jeg blir gal av det, virkelig. Jeg kunne fylt dagene mine med så mye liv, så mange eventyr. Kanskje kunne jeg til og med skapt noe som ville være av betydning for noen, lenger enn likesene jeg fragir meg på Instagram vil være. Eller kanskje er jeg bare dum som tenker på denne måten, skikkelig tåpelig. Alt for drømmende. Livet kan jo ikke være spennende bestandig, og det hender jo noen ganger at øyeblikkene glitrer og adrenalinet pumper. Men likevel. Likevel. Jeg drømmer. Håper. Kanskje om ikke lenge, kanskje en dag.

    Det er en grunn for at vi er her, åpenbart. Og jeg vil bare så gjerne finne ut hva min grunn er. Skape den. Oppleve den. Være den. Jeg er så lei av å være fastlåst i meg selv, og alt det som har vært, på steder jeg ikke føler meg hjemme. I ubetydelige tanker, ubetydelige handlinger. Det er ikke det jeg vil dette skal handle om. Om ingenting. Jeg vil ut i verden og gjøre noe. Bli noe. Være noe. Vekke liv i det som var ment å være. Og jeg har aldri følt en slik trang til å være. En slik trang til å leve, virkelig leve. La håret være naturlig og pynten ueksisterende, mens jeg er opptatt meg å oppleve verden. Søvnløse netter som ender i evigvarende minner. Lar blikkontaken være intens og får andre til å tenke. Fundere på hvordan. Hvorfor. Mens jeg danser i regnet og kjenner latteren boble i magen. Lytter til svarte historier mens jeg lår tårene trille. Ligger på skitten jord og ser opp på stjerner som gliterer. Holder hender og lar andre fortelle meg at jeg er god. Drikker kruttsvart kaffe på caféer gjemt i vakre gateskjul, og leser støvete bøker på folketomme bibliotek. Spiser glasur med glasur på, mens jeg blir kysset i pannen. Står opp for det som gjør meg opprørt og sint, redd. Gråter av intens smerte som aldri før har føltes så ekte. Blir hel igjen. Besøker steder der folk har skapt historie, gitt mening. Der folk har hylt av glede og skreket av gråt. Besøker steder der folk lider og liv gjør vondt. Høre sannhet, se realitet. Kanskje også besøke steder der denne realiteten bare er bilder. Forestillinger. Gråte, skrike, ville slå. Le, smile, ville klemme. Lytte. Forstå. Jeg vil se alt. Alt godt, alt vondt. Bare se. Oppleve. Jeg vil bare være. Alt som er å være. Si hva jeg mener, la meg selv føle det jeg føler. Vokse, lære, bli. For meg gir det ingen mening å bare eksistere, det er kanskje ingenting jeg frykter mer. Det er ikke nok. Jeg vil så gjerne leve, og jeg vil så gjerne leve på alle måter som er. 

    Rar. Merkelig. Unormal. Jeg er et rot, jeg vet det. Et rot av tanker som noen ganger hender å komme ut. Jeg trenger å skrive, det er det jeg gjør. Glad, trist, lykkelig, knust. Ord er det vakreste, vondeste som finnes. Ingenting jeg kan eller er flink til synes å være noe som betyr noe. Være viktig. Å være god med ord, ha gode tanker. Det synes å være så uviktig for folk flest. De graver ikke lenger dypt viss de ikke må. Tenker ikke lagt viss de ikke behøver. Men ord er likevel meg. Og det betyr noe. For meg. Jeg har utallige blogginnlegg som inneholder slike ord, men som oftest blir de bare liggende i arkivet, usynlige og uten mening for alle unntatt meg selv. Mest fordi jeg vet at ingen kommer til å lese, men også fordi jeg er redd. For at noen faktisk skal lese. For at noen skal se meg. For at noen skal tro, eller i verste fall forstå. For å skrive fra hjertet. For å være. Men noen ganger trenger jeg å være, noen ganger er det alt jeg vil. 

    - She loved mysteries so much she became one -  

  • Publisert: 20.03.2015, 22:25
  • Kategori: Tanker
  • 7 kommentarer
  • The Summer of Dreams

  • Publisert: 16.03.2015, 21:35
  • Kategori: Tanker



  • - Because every summer has a story - 

    Jeg har tenkt mye på det i det siste, hvordan sommeren setter alt til liv igjen. Det har skremt meg mange ganger. Alt blir liksom så mye mer synlig, så mye mer ekte. Alt kommer frem i lyset. Lyset som skaper så store kontraster til alt det mørke. Det gjør fallhøyden så stor, men alikevel er det ingenting som får hjertet til å banke fortere enn følelsen av å stå på toppen. Jeg håper denne sommeren blir vakker. Bra. Magisk. Jeg håper denne sommeren blir fylt med minner som jeg kan ta vare på for alltid. Se tilbake på med smil. Med latter. Med glede. Jeg håper denne sommeren blir en sommer verdt å fortelle om. En sommer som vil få barnebarna mine til å lytte med glitrende øyner når jeg ser drømmende tilbake og forteller. Åh, som jeg håper denne sommeren blir fin. Blir min. Blir din.  

  • Publisert: 16.03.2015, 21:35
  • Kategori: Tanker
  • 1 kommentarer
  • 20.02.15

  • Publisert: 20.02.2015, 23:29
  • Kategori: Tanker


  • Publisert: 20.02.2015, 23:29
  • Kategori: Tanker
  • 0 kommentarer
  • To be whole again

  • Publisert: 07.02.2015, 20:37
  • Kategori: Tanker


  • "I am pieces of quotes
    from my favorite books
    stitched together by
    song lyrics
    and I am glued together by
    midnight conversations
    and the sweet taste of coffee
    and I have this tendency
    to fall apart suddenly

    and I need you to somehow
    be okay with this
    because I am created by
    the souls who are brave enough 
    to gather all my tattered pieces 
    and put me back together

    and Oh God I would love to be whole again."

  • Publisert: 07.02.2015, 20:37
  • Kategori: Tanker
  • 3 kommentarer
  • Reminder

  • Publisert: 18.01.2015, 21:27
  • Kategori: Tanker






  • Publisert: 18.01.2015, 21:27
  • Kategori: Tanker
  • 1 kommentarer
  • Lykke er

  • Publisert: 13.01.2015, 20:41
  • Kategori: Tanker
  • Smil fra en fremmed. Komplimenter. Kamillete. Lange klemmer. Stjerner. Kald havregrøt. Oppmuntrende ord. Sommerfugler i magen, sommerfugler i luften. Biltur. Måneskinn. Frisk luft i lungene. Fyr i peisen. Håndskrevne brev. Inspirasjon. Drømmer. Melontyggis. Varmende solstråler i ansiktet. Applaus. Vanilje. Musikk. Endorfiner som danser. Mammakos. Joggetur i regnet. Mestring. Rosa himmel. Røde negler. Kunst. Kjærlighet. Nyvasket sengetøy. Løver. Hånd i hånd. Fingrer som flyr på tastaturet. Babykos. Dype samtaler. Familiebesøk. Lyden av regnet som danser på ruten. Blyant i hånden. Tørre pappavitser. Nystekt brød. Å reise. Engasjerte mennesker. Tente duftlys. Frivillighet. Godhet. Varme. Øyekontakt. Å vite at noen bryr seg. Gamle historier. Flyplasser. Kyss. Latter. Samhold. 
    Lykke kan være så mye, men samtidig så lite. Små gleder, store gleder. Så mye å sette pris på. Jeg er så heldig. Du er så heldig. Hver dag er ikke god, men det finnes noe godt i hver eneste en. Lykke. ♥

  • Publisert: 13.01.2015, 20:41
  • Kategori: Tanker
  • 5 kommentarer
  • Chapter 1

  • Publisert: 01.01.2015, 15:52
  • Kategori: Tanker





  • - 2015 -


    Blanke ark. Endelig. I går ble den sorte himmelen dekket i lys og farger, og det fikk meg til å tenke. Lyset bekjemper mørket, hver gang. Man kan lyse opp mørket, men mørket kan ikke mørklegge lyset. Farger. Dette skal bli et fargerikt år. Et lyst år. Dette året skal jeg gripe sjanser, oppfylle drømmer. Dette året skal jeg jobbe hardt, og jeg skal vokse på meg selv. Jeg skal bli klokere, få mer erfaring. Jeg skal lære, oppleve og drømme. Jeg skal leve. 2015, vær så snill bli bra, vær så snill. 




    Jeg håper dere hadde en fantastisk kveld i går, og at dere fikk en god start på det nye året! Tusen takk for alle fine tilbakemeldinger, alle gode ord - dere er noen utrolig fine mennesker♥ 

  • Publisert: 01.01.2015, 15:52
  • Kategori: Tanker
  • 2 kommentarer
  • Kjære 2014

  • Publisert: 31.12.2014, 14:03
  • Kategori: Tanker
  • Jeg blir fort emosjonell når jeg ser tilbake på deg. Selv om det føles som om du forlater meg med de samme følelsene som du tok meg imot, så vet jeg at dette året på sett og vis har forandret meg mer enn noen ting annet. Tårer og redsel blir til av en grunn, men det er også en grunn for at de forsvinner. Først og fremst fordi man blir møtt med kjærlighet og omsorg, men også fordi man blir sterkere. Jeg har blitt sterk. Sterkere enn jeg trodde det var mulig å bli. For meg. Jeg tåler mye nå, men det hender at jeg gråter likevel. Det hender at jeg knekker sammen, at jeg hyler av smerte. Det betyr ikke at jeg er svak, det betyr bare at jeg noen ganger får for mye, jeg også. Vi mennesker er ikke skapt til å tåle alt, og det er heller ingen skam i å innrømme det. Man er ikke svak fordi man faller, men man er sterk fordi man klarer å reise seg igjen. Jeg reiser meg alltid.  

    Jeg vil beskrive 2014 som en berg og dalbane. Jeg har alltid vært livredd for berg og dalbaner, men jeg har enda ikke hoppet av. Du vet hvordan folk beskriver at det kiler i magen når det suser nedover? Det gjorde ikke det. Det gjorde vondt. Herregud, så vondt det gjorde! Men så kom oppoverbakken. Den gjorde ganske vondt den også, men den lærte meg også så utrolig mye. Det gikk så seint, stoppet nesten opp til tider. Men så, sånn plutselig, så var jeg på toppen igjen. Husker du når jeg lo så mye at jeg var redd for å gå tom for latter, så mye at det fikk meg til å elske livet? Åh, takk for at du gav meg den følelsen! Følelsen av glede. Av å være lykkelig. Av å leve. Jeg hadde det så bra!

    Jeg er så glad for alt du har gitt meg. Av godhet. Av støtte. Av kjærlighet. Jeg er så heldig, og jeg setter sånn pris på det. Det er vanskelig å se lyset når man nesten drukner i mørket, men jeg visste likevel at det var der. Jeg hadde jo sett det, følt det. Godhet, varme. Likvel hater jeg deg for alt det du tok. Ikke bare fra meg, men fra de som jeg er så inderlig glad i. At du godtok all den smerten de måtte føle på. Hater deg for at du hos noen satte så dype spor, etterlot deg så mye vondt. Det er ikke rettferdig, det er ikke riktig. Jeg antar det er slik livet er, likevel. Jeg antar at det er dette som er realiteten. Mye godt, men mye vondt. Takk, men ikke takk. 




    Jeg er ikke så flink å snakke fint om meg selv, det har jeg egentlig aldri vært. Jeg føler ingen er det nå om dagen. Flinke til å snakke fint, om seg selv altså, ikke om meg. Trist egentlig. Kjempetrist. Dustete jantelov, jeg liker deg virkelig ikke. Men jeg skal endre på det. Iallefall litt. For vet du, det hender at jeg er stolt. Veldig stolt. Over alt jeg har klart. Over hvor langt jeg har kommet. Stolt over at jeg faktisk klarer det. Klarer å være stolt. Av meg selv. Kjempestolt. Det hender likvel at jeg blir lei av meg selv, også. Det hender ganske ofte, egentlig. Sånn som nå. Nå når jeg egentlig bare skulle ønske alle godt nyttår(eller skrives det "godt nytt år"?), men istedet ender opp med å skrive min egen liten Bibel. Jeg trodde aldri jeg skulle dedikere et helt blogginnlegg til et dustete år. Et dustete år, som egentlig har betydd utrolig mye. Men det er greit, greit å være litt teit, greit å være litt dustete. Dust.

    Iallefall, takk 2014. For alt det du har lært meg, og for alt det du har fått meg til å forstå.Takk for at du har tatt meg nærmere målet mitt enn jeg noen gang har vært, og for at du har fått meg til å innse hvem jeg egentlig er. Selv om jeg sliter litt med å akseptere henne, så vet jeg at det kommer en dag der jeg vil gjøre det også. En dag der jeg vil gi meg selv en diger bamseklem. Jeg tror forresten jeg er mer behagelig å klemme nå, enn hva jeg var for et år tilbake. Kanskje vil jeg godta det også, etterhvert. Takk for at du har gjort meg mer klembar, 2014. Bare takk.  

    Takk for at dere har trykket innom bloggen min og gitt meg falske forhåpninger om at noen vil lese det jeg skriver. Jeg har på et måte blitt litt glade i dere. Takk for at dere har fått meg til å smile. Jeg liker dere, og jeg håper 2015 blir et år der dere lærer å like dere selv også. Et år dere dere får det skikkelig godt ♥ 

  • Publisert: 31.12.2014, 14:03
  • Kategori: Tanker
  • 1 kommentarer
  • Ruset

  • Publisert: 27.03.2014, 20:56
  • Kategori: Tanker
  • Jeg titter ut av vinduet. Gresset er så grønt der ute, og blomstrene spirer mer en noen gang. Solen skinner også, varm og nydelig. På en liten lekeplass ser jeg små barn løpe rundt. Jeg tror de leker tikken. De smiler iallefall. Ler og roper. På en benk litt bortenfor sitter et nyforelsket par. Kjærlighet. Så utrolig mye kjærlighet. Det er de, bare de to, og ingen andre i hele verden. Så vakkert, så skjønt. En vennegjeng ligger på en picnikduk i parken. De har pakket med seg lunsj som de skal kose seg med. Sammen. Vennskap. Felleskap. Så gøy, så sosialt. Senere skal de dra på stranden for å grille, og når kvelden kommer skal de sannsynligvis ut på livet. Skape minner. Leve. 

    Jeg titter ut av vinduet. Det ser så vakkert ut der ute. Latter. Kjærlighet. Vennskap. Minner. Glede. Så ufattelig mye glede. Det varmer å se, men det svir å føle. For her inne, her er det bare kaldt. Kaldt. Vondt. Stille. Dystert. Så fryktelig dystert. Jeg blir kvalm. Kjenner saltsmaken i munnen. Tårer. Salte, sviende tårer. De baner seg nedover kinnene mine, drypper videre ned på klærne og etterlater seg store, svarte flekker. Flekker av smerte. Flekker av skam. 


    Jeg titter ut av vinduet. Jeg vil så gjerne åpne det. Jeg vil så gjerne ut. Ut i det fri. Ut å løpe. Jeg vil så gjerne leve litt, ha det litt bra, men jeg tørr ikke. Klarer ikke. For hun lar meg ikke. Hun holder meg alltid igjen. Så hardt at jeg vil skrike. Så hardt at jeg vil slå. Så hardt at jeg vil drepe henne. For selv om jeg elsker henne, så hater jeg henne. Og selv om jeg vil dra fra henne, så trenger jeg henne så inderlig nær meg. Jeg er ruset på følelsen av den smerten hun gir meg. Ruset på følelsen av hatet mot meg selv.

    Jeg titter ut av vinduet. Solen har begynt å gå ned nå, men jeg skimter fremdeles strålene. Varmen. Jeg hører fremdeles latteren. Gleden. Jeg føler fremdeles blikkene. Kjærligheten. Jeg ser fremdeles lyset. Livet. Klart og tydelig. Men jeg er redd. For å åpne vinduet. For å gi slipp. På denne smerten. Disse følelsene. På disse tankene. Denne tilværelsen. Bare så fryktelig, fryktelig redd.

     

  • Publisert: 27.03.2014, 20:56
  • Kategori: Tanker
  • 26 kommentarer
  • Vi møtes igjen

  • Publisert: 04.02.2014, 22:13
  • Kategori: Tanker
  • De av dere som har lest bloggen min lenge har kanskje lest dette før, men i og med at innlegget er slettet og jeg trenger litt variasjon i bloggingen, så velger jeg å poste det på nytt. Dette er altså er selvskrevet novelle fra i fjord. Bare for å ha det sagt er alt fantasi, og ingenting er selvopplevd.  



    Det var desember, og snøen hadde lagt seg som et kaldt teppe over byen. Til vanlig ville jeg vært i ekstase for at julen var rett rundt hjørnet, men nå var jeg bare trist. Verken snø, julekalender, julefilmer eller pepperkaker kunne få meg til å smile. Ikke noe eller noen kunne lokke frem gleden i meg. Den var borte. Borte for godt. Det gjorde så vondt. Psykiske smerter fylte sjelen min som en rennende vannspring, men det gav seg aldri. Det bare fylte seg opp mer og mer, helt til det rant over. Helt til jeg var for full av smerter til å tåle mer. Da kom tårene. Da kom redselen. Jeg var utbrent. Ødelagt.

    Jeg hadde aldri fortalt det. Ikke til mamma, ikke til søsteren min, ikke til vennene mine, ikke til noen. Det var så vanskelig. Jeg var så skamfull. Så redd for at andre skulle få vite om hva som hadde hendt. Hva jeg hadde blitt utsatt for. Jeg var redd for å bli dømt. Mobbet. Jeg var redd for å bli mislikt. Utestengt. Jeg var redd for at han ville komme tilbake. Tilbake til meg. Jeg var redd for å bli utsatt for det samme igjen. Jeg var redd for alt.

    Mye hadde forsvunnet fra tankene mine. Blitt fortrengt. Men bildene var der. Gikk gjennom hodet mitt. Igjen og igjen. Forsvant aldri. De fikk meg til å gråte. Fikk meg til å skrike. Hyle. Jeg kom aldri til å glemme de mørke øynene hans som lyste av ondskap. Hendene hans som var tørre som sandpapir, og som sakte men sikkert strøk meg gjennom håret. Jeg kom aldri til å glemme måten han holdt meg fast. Som om jeg var en fange. Men verst av alt, kom jeg aldri glemme hvordan han brutalt drog av meg klærne. Hvordan han presset kroppen sin mot min. Hvordan han stønnet. Hvordan han slo meg bevisstløs. Hvordan han var borte da jeg våknet. Jeg kom aldri til å glemme.

    Folk rundt meg spurte meg ofte hva som var galt. Hvorfor jeg var så trist. Hvorfor jeg gråt. Jeg sa jeg var sliten. Skolelei. Sa jeg hadde kranglet med en venn. Sa jeg hadde vondt i hodet. De trodde meg. Trodde på løgnene mine. Jeg var lettet, men samtidig så redd. Det var vanskelig å leve med en så stor hemmelighet. Det var vanskelig å skjule noe som var blitt en så stor del av meg for alle rundt meg. For alle jeg var glade i. For alle som var glade i meg.



    Andre folk spurte hva jeg ønsket meg til jul. Mest av alt ville jeg skrike ut «Et liv uten så jævlig mye smerte!» I stedet trakk jeg på skuldrene og svarte at jeg ble glad uansett hva jeg fikk. Glad du, liksom. Jeg kom aldri til å bli glad. Jeg kom aldri til å føle lykke. Aldri.

    Dagene gikk, men de psykiske smertene bare stakk hardere og hardere. Jeg ville så gjerne bare smile. Jeg ville så gjerne ha det bra. Jeg ville le og føle at livet mitt var verdt å leve. Jeg ville føle at jeg var verdt noe. Men jeg kunne ikke. Livet mitt var ikke verdt noe, og det var heller ikke jeg. Jeg var brukt. Misbrukt. Voldtatt. Hvordan kunne jeg leve videre etter det? Jeg kunne ikke bare glemme. Jeg kunne ikke bare overse det som hadde hendt. Det gjorde vondt, så ufattelig vondt.

    Julen var bare dager ifra, men jeg var likegyldig. Ingen julaftener, uansett hvor fantastiske de ville vært, kunne erstatte sorgen min med glede. Jeg var knust. Merket fot livet. 8 måneder hadde gått. 8 jævlige måneder fylt av angst, redsel, tårer og hat. Jeg var lei. Var ikke sikker på om jeg klarte mer. Men jeg måtte.

    Lillejulaften kom. Det eneste jeg ønsket var å bli liggende i sengen. Bli liggende til julen var forbi. Bare stenge borte alt, glemme at jeg eksisterte. Det ble jeg også. Liggende. Jeg stirret i taket. Tenkte. Sov. Drømte. Våknet. Stirret i taket. Tenkte mer. Men tankene mine ble brått avbrutt da jeg hørte det ringte på døren. Var det nå jeg skulle komme ut fra rommet mitt og ta på meg masken? Smile? Var det nå jeg skulle late som jeg hadde et jævlig bra liv og late som om ingenting hadde skjedd? Jeg ble liggende. Plutselig hørte jeg det banket forsiktig på døren min. Det var Line, storesøsteren min. Hun så fantastisk ut! «Hei vennen!» sa hun og lyste imot meg. Jeg smilte forsiktig før jeg reiste meg og gav henne en stor klem. Jeg merket at jeg hadde savnet henne. «Det er noen jeg vil du skal møte!» hørte jeg henne si, og før jeg rakk å svare, drog hun meg med ned trappen og inn på kjøkkenet. «Her er drømmeprinsen jeg har fortalt deg om, Mille. Hils på min nye kjæreste, John!» Jeg strakte frem hånden uten å se opp. Tørre hender. «John!» sa han. Det var noe kjent med den stemmen. Jeg så opp. Mørke, vonde øyner. Det var han.

  • Publisert: 04.02.2014, 22:13
  • Kategori: Tanker
  • 4 kommentarer
  • Bare for en liten stund

  • Publisert: 27.01.2014, 19:30
  • Kategori: Tanker
  • Jeg føler meg fanget. Det er så mørkt og tomt her. Så stille. Dystert. Vondt. Jeg vil bare ut. Ut å løpe litt. Rope litt. Være litt fri. Fra deg. Fra all den smerten du påfører, alle disse tankene. Jeg vil bare smile litt. Være litt lykkelig. Bare litt. Men det er vanskelig. Det er noe som hindrer meg. Tror jeg. Innbiller jeg meg. Det er bare meg selv. Det er bare jeg. Som nekter. Som nekter deg å slippe meg fri. Stritter ikke imot. Står der. Lar deg rive litt. Lar deg ødelegge litt. Bare litt til. Bare litt til, så skal jeg dra. Fra deg. 



    Du sier det ikke er noe å være redd for, men jeg er det. Livredd. Du sa vi bare skulle leke litt, ha det litt gøy, men jeg falt. Jeg falt, og du nektet å hjelpe meg opp igjen. Så jeg ligger her, higer etter å reise meg, men burde jeg? Burde jeg dra nå? Nå mens jeg enda har muligheten til å flykte fra deg. Mens jeg enda har muligheten til å bli fri. Hva er det du egentlig vil med meg, hva er det du prøver på? Jeg vet ikke. Skjønner ikke. Det føles så trygt her, men samtidig så fryktelig vondt. Jeg er så redd for å miste det du gir meg. Det som gir meg en følelse av stolthet. Stolthet, men samtidig så mye skam. Frem og tilbake. Jeg er så redd for å ta feil vei. For å ta feil av deg. For det er det du er. Deg. Ikke meg. Men noen ganger føles det som om vi er ett. 



    Jeg vet ikke hva det er jeg frykter, men det skremmer meg. Å ikke vite hva som venter utefor. Hva du prøver å skjule for meg. Er det godt, bedre? Eller føles det like vondt, kanskje enda verre? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at her vil jeg ikke være lenger. Her hos deg. For det er vondt, tror jeg. Det kjenner iallefall slik. Eller gjør det ikke det? Kanskje er det bare en illusjon. Kanskje burde jeg bare bli værende. Kanskje bare for en liten stund. Sånn at du kan rive enda litt til. Enda litt hardere. Sånn at du ødelegge enda litt mer. Sette enda dypere spor. Bare litt til. Bare for en liten stund.

  • Publisert: 27.01.2014, 19:30
  • Kategori: Tanker
  • 4 kommentarer
  • Ting jeg er glad for i dag

  • Publisert: 09.10.2013, 21:56
  • Kategori: Tanker
  • Livet er ingen dans på roser, det har nok de fleste erfart i større eller mindre grad. Noen ganger kjennes alt umulig, og det føles som om hele verden raser, mens du selv står i midten og bare ser deg forvirret rundt. Når livet føles på den måten, er det viktig å sette pris på de tingene som faktisk betyr noe. Små hverdagsgleder som gjør livet bittelitt lysere. 




    I dag er jeg glad for...

    ...at det ligger blader i alle farger på bakken, fordi det er så vakker.
    ...at det regnet, slik at jeg kunne hoppe i sølepyttene slik som jeg gjorde da jeg var liten.
    ...at jeg fikk bestilt meg en ny bok, som jeg gleder meg kjempemye til å få i posten!
    ...at jeg har fantastiske venner som alltid støtter meg, og som jeg kan snakke med om alt.
    ...at jeg kan sitte inne under et varmt pledd mens jeg hører regnet hamre på ruten.
    ...at jeg har ferie og kan være oppe så lenge jeg orker.

    ...at jeg har gledet noen andre, bare ved å gjøre noe lite.
    ...at det bare er 76 dager til julaften.
    ...at jeg kan nyte en varm kopp te, mens jeg ser på TV med familien min.
    ...at jeg har klart å sette pris på de viktige tingene i livet mitt, som faktisk betyr noe.


    Hva er du glad for i dag? 

  • Publisert: 09.10.2013, 21:56
  • Kategori: Tanker
  • 12 kommentarer
  • Å leve i en syk verden

  • Publisert: 08.10.2013, 19:54
  • Kategori: Tanker
  • Tanker surrer rundt og rundt omkring i hodet mitt. Er jeg god nok? Bra nok? Pen nok? Det er så slitsomt å hele tiden gå rundt og bekymre seg. Å hele tiden være redd for hva andre folk skal tenke om meg. Å hele tiden være redd for at andre skal se det jeg selv ser når jeg ser meg i speilet. Jeg vet så godt at jeg ikke er alene om å tenke sånn, men hvorfor skal det være på denne måten? Så utallige manger har jeg hørt det. Venner, familie og bekjente. Vakre mennesker, hver og en an dem. Så utallige mange ganger har jeg likevel hørt dem snakke nedlatende om seg selv. Det gjør så utrolig vondt å høre mennesker du er glad i, mennesker du beundrer, mennesker som har alle forutsetninger til å være fornøyde med seg selv, rakke slik ned på sitt eget selvbilde. Hvorfor gjør vi sånt? Hvorfor er vi så fæle mot oss selv? Jeg kjenner jeg blir trist bare ved å tenke på det. Likevel gjør jeg det selv også. Rakker ned på meg selv. Krenker mitt eget selvbilde. 

    Tenk så vakker verden ville vært dersom alle mennesker kunne se det unike ved seg selv. Det som gjør hvert enkelt menneske spesielt. Tenk om vi kunne beundre oss selv og være glad i oss selv, på samme måte som vi er mot alle rundt oss. Tenk om vi kunne våknet hver morgen, sett oss selv i speilet og bare smilt fordi vi visste at vi var gode nok. Fordi vi visste at livet bestod av mer enn bare hvordan man ser ut. Såklart vet vi det nå også, så hvorfor bare forsetter vi å ødelegge oss selv på denne måten? For det ødelegger, mer enn man tror. Jeg sliter selv med å ikke bry meg om det. Hvor vanskelig er det vel ikke å stå imot alt presset, når alle rundt deg lar seg rive med. Det er sykt. Ikke bare det enorme presset vi selv er med på skape, men at vi faktisk lever i en verden hvor kropp og utseende betyr så vanvittig mye. Så mye at det finnes ord som "kroppsideal", så mye at folk faktisk blir alvorlig syke, så mye at vi er blitt kvalmende selvopptatte og selvkritiske, alle sammen. Jeg får frysninger og blir kvalm bare av å tenke på det.




    En gang ble jeg fortalt at jeg skal behandle meg selv slik jeg ville behandlet min egen datter. Det fikk meg virkelig til å tenke. Jeg kunne ALDRI behandlet min egen datter på den måten jeg har behandlet meg selv i løpet av de siste årene, og det gjør så ufattelig vondt å tenke på. For litt siden fikk jeg også se et lite filmklipp som til og med fikk tårene til å renne. Jenten som var på videoen fortalte at man skulle finne frem et bilde av seg selv som liten. Deretter skulle man si alle de nedsettende tingene du sier og tenker om deg selv, til den lille jenten på bildet. Jeg klarte det ikke, ikke i nærheten engang. Jeg er utrolig glad for at jeg så klippet, for det har fått meg til å innse hvor stygg har vært mot meg selv. Etter jeg så denne videoen prøver jeg alltid å tenke på den lille jenten hver gang jeg tenker disse nedsettende tankene om meg selv, og tro det eller ei, men det hjelper.

    Poenget mitt er at vi må slutte å behandle oss selv så dårlig som så mange av oss gjør, slutte å være så stygge mot oss selv. Det skremmer meg å se hvor langt det faktisk har gått. Selvmord, spiseforstyrrelser, selvskading som følger av dårlig selvtillit, selvhat, mobbing, og vonde tanker. Begrep som faktisk ikke lenger er så ukjente som de en gang var. Det er sykt, er det ikke? Vi lever i et land som Norge, og det sies at vi har 
    alle forutsetninger til å ha det bra. Sammenlignet med mange land er dette selfølgelig helt sant, uten tvil. Vi har det bra, nesten alt for bra til tider. Men selv om vi har alt som skal til for å ha det bra, så mangler vanvittig mange av oss det aller viktigste, nemlig kjærlighet til oss selv. Det er en klisjè, men det er likevel så utrolig sant. Tenk deg et lykkelig liv der du hater deg selv. Det går ikke. Man kan ikke elske andre før man lærer å elske seg selv, og man kan heller ikke ha det bra, før man lærer å godta den personen man er. Fordi du er god nok. Det var du i går, og det vil du være om 20 år fra nå. Aldri glem det. Du, akkurat du, er unik. Og du, akkurat du, er mer enn god nok, akkurat som du er. Du lever bare i en syk verden, men ikke la det få lov å ødelegge deg.




    Hva mener du?

  • Publisert: 08.10.2013, 19:54
  • Kategori: Tanker
  • 24 kommentarer
  • hits