Benedicte Marie Skahjem Tokvam

Most people barely exist

  • Publisert: 20.03.2015, 22:25
  • Kategori: Tanker
  • Er det noe som får magen min til å vrenge seg mer enn noe annet, så er det tanken på all denne tiden jeg kaster bort. På å sitte stille, sippe smakløs te og begrave øynene i avhengighetsskapende skjermer. På å planlegge alt som skal gjøres, og på å gjennomføre alt jeg har planlagt. På de samme rutinene, dag inn og dag ut. På kjedelig trening jeg kunne byttet ut med morsom dans, på søvnfylte ettermiddager jeg kunne byttet ut med spennende bøker. Blar meg gjennom feeder som mater meg med uviktig informasjon om hvilke destinasjon naboen legger søndagsturen til eller hva bekjente treningsjunkier spiser til lunsj. Uviktig informasjon som igjen får hjernen til å kaste bort tid på å tenke uviktige tanker. Herregud, så mye tid jeg virkelig kaster bort. På ting jeg ikke en gang tenker over at jeg gjør. På ting jeg aldri kommer til å glede meg over og savne når jeg ser tilbake på livet mitt. Ting jeg ikke en gang kommer til å huske. På kjedsomhet. Stillhet. På ingenting. Jeg blir gal av det, virkelig. Jeg kunne fylt dagene mine med så mye liv, så mange eventyr. Kanskje kunne jeg til og med skapt noe som ville være av betydning for noen, lenger enn likesene jeg fragir meg på Instagram vil være. Eller kanskje er jeg bare dum som tenker på denne måten, skikkelig tåpelig. Alt for drømmende. Livet kan jo ikke være spennende bestandig, og det hender jo noen ganger at øyeblikkene glitrer og adrenalinet pumper. Men likevel. Likevel. Jeg drømmer. Håper. Kanskje om ikke lenge, kanskje en dag.

    Det er en grunn for at vi er her, åpenbart. Og jeg vil bare så gjerne finne ut hva min grunn er. Skape den. Oppleve den. Være den. Jeg er så lei av å være fastlåst i meg selv, og alt det som har vært, på steder jeg ikke føler meg hjemme. I ubetydelige tanker, ubetydelige handlinger. Det er ikke det jeg vil dette skal handle om. Om ingenting. Jeg vil ut i verden og gjøre noe. Bli noe. Være noe. Vekke liv i det som var ment å være. Og jeg har aldri følt en slik trang til å være. En slik trang til å leve, virkelig leve. La håret være naturlig og pynten ueksisterende, mens jeg er opptatt meg å oppleve verden. Søvnløse netter som ender i evigvarende minner. Lar blikkontaken være intens og får andre til å tenke. Fundere på hvordan. Hvorfor. Mens jeg danser i regnet og kjenner latteren boble i magen. Lytter til svarte historier mens jeg lår tårene trille. Ligger på skitten jord og ser opp på stjerner som gliterer. Holder hender og lar andre fortelle meg at jeg er god. Drikker kruttsvart kaffe på caféer gjemt i vakre gateskjul, og leser støvete bøker på folketomme bibliotek. Spiser glasur med glasur på, mens jeg blir kysset i pannen. Står opp for det som gjør meg opprørt og sint, redd. Gråter av intens smerte som aldri før har føltes så ekte. Blir hel igjen. Besøker steder der folk har skapt historie, gitt mening. Der folk har hylt av glede og skreket av gråt. Besøker steder der folk lider og liv gjør vondt. Høre sannhet, se realitet. Kanskje også besøke steder der denne realiteten bare er bilder. Forestillinger. Gråte, skrike, ville slå. Le, smile, ville klemme. Lytte. Forstå. Jeg vil se alt. Alt godt, alt vondt. Bare se. Oppleve. Jeg vil bare være. Alt som er å være. Si hva jeg mener, la meg selv føle det jeg føler. Vokse, lære, bli. For meg gir det ingen mening å bare eksistere, det er kanskje ingenting jeg frykter mer. Det er ikke nok. Jeg vil så gjerne leve, og jeg vil så gjerne leve på alle måter som er. 

    Rar. Merkelig. Unormal. Jeg er et rot, jeg vet det. Et rot av tanker som noen ganger hender å komme ut. Jeg trenger å skrive, det er det jeg gjør. Glad, trist, lykkelig, knust. Ord er det vakreste, vondeste som finnes. Ingenting jeg kan eller er flink til synes å være noe som betyr noe. Være viktig. Å være god med ord, ha gode tanker. Det synes å være så uviktig for folk flest. De graver ikke lenger dypt viss de ikke må. Tenker ikke lagt viss de ikke behøver. Men ord er likevel meg. Og det betyr noe. For meg. Jeg har utallige blogginnlegg som inneholder slike ord, men som oftest blir de bare liggende i arkivet, usynlige og uten mening for alle unntatt meg selv. Mest fordi jeg vet at ingen kommer til å lese, men også fordi jeg er redd. For at noen faktisk skal lese. For at noen skal se meg. For at noen skal tro, eller i verste fall forstå. For å skrive fra hjertet. For å være. Men noen ganger trenger jeg å være, noen ganger er det alt jeg vil. 

    - She loved mysteries so much she became one -  

  • Publisert: 20.03.2015, 22:25
  • Kategori: Tanker
  • 7 kommentarer
  • 7 kommentarer

    Veronica S

    21.03.2015 kl.10:39

    WOW for et innlegg <3 Fikk meg til å tenke.

    Kristine

    21.03.2015 kl.11:38

    Utrolig bra skrevet! Er så enig, vi bruker alt for mye tid på ting som ikke egentlig har noen betydning. Alt fra timer etter timer på instagram til å hate oss selv mer enn noe annet. Vi må slutte med dette og starte å leve på ekte. Tørre å prøve, tørre å feile.

    Benedicte Marie Skahjem Tokvam

    22.03.2015 kl.12:00

    Veronica S: Åh, tusen takk <3

    Benedicte Marie Skahjem Tokvam

    22.03.2015 kl.12:01

    Kristine: Tusen takk!! Og du har så rett, så rett. <3

    M

    26.03.2015 kl.06:35

    Du skriver så vakkert. Kan kjenne meg igjen, og det er egentlig godt tror jeg. Du er ikke alene om å ville være, leve, oppleve, være være fri. Ikke være så redd bestandig. Så låst. Tiden går fort i grunn.

    Hm. Takk.

    Beste ønsker <3

    Benedicte Marie Skahjem Tokvam

    26.03.2015 kl.09:52

    M: For en nydelig kommentar - den gjorde så godt <3 Tusen takk!!

    M

    26.03.2015 kl.16:39

    Det gleder meg <3

    Skriv en ny kommentar

    hits