Benedicte Marie Skahjem Tokvam

Most people barely exist

  • Publisert: 20.03.2015, 22:25
  • Kategori: Tanker
  • Er det noe som fr magen min til vrenge seg mer enn noe annet, s er det tanken p all denne tiden jeg kaster bort. P sitte stille, sippe smakls te og begrave ynene i avhengighetsskapende skjermer. P planlegge alt som skal gjres, og p gjennomfre alt jeg har planlagt. P de samme rutinene, dag inn og dag ut. P kjedelig trening jeg kunne byttet ut med morsom dans, p svnfylte ettermiddager jeg kunne byttet ut med spennende bker. Blar meg gjennom feeder som mater meg med uviktig informasjon om hvilke destinasjon naboen legger sndagsturen til eller hva bekjente treningsjunkier spiser til lunsj. Uviktig informasjon som igjen fr hjernen til kaste bort tid p tenke uviktige tanker. Herregud, s mye tid jeg virkelig kaster bort. P ting jeg ikke en gang tenker over at jeg gjr. P ting jeg aldri kommer til glede meg over og savne nr jeg ser tilbake p livet mitt. Ting jeg ikke en gang kommer til huske. P kjedsomhet. Stillhet. P ingenting. Jeg blir gal av det, virkelig. Jeg kunne fylt dagene mine med s mye liv, s mange eventyr. Kanskje kunne jeg til og med skapt noe som ville vre av betydning for noen, lenger enn likesene jeg fragir meg p Instagram vil vre. Eller kanskje er jeg bare dum som tenker p denne mten, skikkelig tpelig. Alt for drmmende. Livet kan jo ikke vre spennende bestandig, og det hender jo noen ganger at yeblikkene glitrer og adrenalinet pumper. Men likevel. Likevel. Jeg drmmer. Hper. Kanskje om ikke lenge, kanskje en dag.

    Det er en grunn for at vi er her, penbart. Og jeg vil bare s gjerne finne ut hva min grunn er. Skape den. Oppleve den. Vre den. Jeg er s lei av vre fastlst i meg selv, og alt det som har vrt, p steder jeg ikke fler meg hjemme. I ubetydelige tanker, ubetydelige handlinger. Det er ikke det jeg vil dette skal handle om. Om ingenting. Jeg vil ut i verden og gjre noe. Bli noe. Vre noe. Vekke liv i det som var ment vre. Og jeg har aldri flt en slik trang til vre. En slik trang til leve, virkelig leve. La hret vre naturlig og pynten ueksisterende, mens jeg er opptatt meg oppleve verden. Svnlse netter som ender i evigvarende minner. Lar blikkontaken vre intens og fr andre til tenke. Fundere p hvordan. Hvorfor. Mens jeg danser i regnet og kjenner latteren boble i magen. Lytter til svarte historier mens jeg lr trene trille. Ligger p skitten jord og ser opp p stjerner som gliterer. Holder hender og lar andre fortelle meg at jeg er god. Drikker kruttsvart kaffe p cafer gjemt i vakre gateskjul, og leser stvete bker p folketomme bibliotek. Spiser glasur med glasur p, mens jeg blir kysset i pannen. Str opp for det som gjr meg opprrt og sint, redd. Grter av intens smerte som aldri fr har fltes s ekte. Blir hel igjen. Besker steder der folk har skapt historie, gitt mening. Der folk har hylt av glede og skreket av grt. Besker steder der folk lider og liv gjr vondt. Hre sannhet, se realitet. Kanskje ogs beske steder der denne realiteten bare er bilder. Forestillinger. Grte, skrike, ville sl. Le, smile, ville klemme. Lytte. Forst. Jeg vil se alt. Alt godt, alt vondt. Bare se. Oppleve. Jeg vil bare vre. Alt som er vre. Si hva jeg mener, la meg selv fle det jeg fler. Vokse, lre, bli. For meg gir det ingen mening bare eksistere, det er kanskje ingenting jeg frykter mer. Det er ikke nok. Jeg vil s gjerne leve, og jeg vil s gjerne leve p alle mter som er.

    Rar. Merkelig. Unormal. Jeg er et rot, jeg vet det. Et rot av tanker som noen ganger hender komme ut. Jeg trenger skrive, det er det jeg gjr. Glad, trist, lykkelig, knust. Ord er det vakreste, vondeste som finnes. Ingenting jeg kan eller er flink til synes vre noe som betyr noe. Vre viktig. vre god med ord, ha gode tanker. Det synes vre s uviktig for folk flest. De graver ikke lenger dypt viss de ikke m. Tenker ikke lagt viss de ikke behver. Men ord er likevel meg. Og det betyr noe. For meg. Jeg har utallige blogginnlegg som inneholder slike ord, men som oftest blir de bare liggende i arkivet, usynlige og uten mening for alle unntatt meg selv. Mest fordi jeg vet at ingen kommer til lese, men ogs fordi jeg er redd. For at noen faktisk skal lese. For at noen skal se meg. For at noen skal tro, eller i verste fall forst. For skrive fra hjertet. For vre. Men noen ganger trenger jeg vre, noen ganger er det alt jeg vil.

    - She loved mysteries so much she became one -

  • Publisert: 20.03.2015, 22:25
  • Kategori: Tanker
  • 7 kommentarer
  • 7 kommentarer

    Veronica S

    21.03.2015 kl.10:39

    WOW for et innlegg <3 Fikk meg til tenke.

    Kristine

    21.03.2015 kl.11:38

    Utrolig bra skrevet! Er s enig, vi bruker alt for mye tid p ting som ikke egentlig har noen betydning. Alt fra timer etter timer p instagram til hate oss selv mer enn noe annet. Vi m slutte med dette og starte leve p ekte. Trre prve, trre feile.

    Benedicte Marie Skahjem Tokvam

    22.03.2015 kl.12:00

    Veronica S: h, tusen takk <3

    Benedicte Marie Skahjem Tokvam

    22.03.2015 kl.12:01

    Kristine: Tusen takk!! Og du har s rett, s rett. <3

    M

    26.03.2015 kl.06:35

    Du skriver s vakkert. Kan kjenne meg igjen, og det er egentlig godt tror jeg. Du er ikke alene om ville vre, leve, oppleve, vre vre fri. Ikke vre s redd bestandig. S lst. Tiden gr fort i grunn.

    Hm. Takk.

    Beste nsker <3

    Benedicte Marie Skahjem Tokvam

    26.03.2015 kl.09:52

    M: For en nydelig kommentar - den gjorde s godt <3 Tusen takk!!

    M

    26.03.2015 kl.16:39

    Det gleder meg <3

    Skriv en ny kommentar

    hits