Benedicte Marie Skahjem Tokvam

Vi mtes igjen

  • Publisert: 04.02.2014, 22:13
  • Kategori: Tanker
  • De av dere som har lest bloggen min lenge har kanskje lest dette fr, men i og med at innlegget er slettet og jeg trenger litt variasjon i bloggingen, s velger jeg poste det p nytt. Dette er alts er selvskrevet novelle fra i fjord. Bare for ha det sagt er alt fantasi, og ingenting er selvopplevd.



    Det var desember, og snen hadde lagt seg som et kaldt teppe over byen. Til vanlig ville jeg vrt i ekstase for at julen var rett rundt hjrnet, men n var jeg bare trist. Verken sn, julekalender, julefilmer eller pepperkaker kunne f meg til smile. Ikke noe eller noen kunne lokke frem gleden i meg. Den var borte. Borte for godt. Det gjorde s vondt. Psykiske smerter fylte sjelen min som en rennende vannspring, men det gav seg aldri. Det bare fylte seg opp mer og mer, helt til det rant over. Helt til jeg var for full av smerter til tle mer. Da kom trene. Da kom redselen. Jeg var utbrent. delagt.

    Jeg hadde aldri fortalt det. Ikke til mamma, ikke til ssteren min, ikke til vennene mine, ikke til noen. Det var s vanskelig. Jeg var s skamfull. S redd for at andre skulle f vite om hva som hadde hendt. Hva jeg hadde blitt utsatt for. Jeg var redd for bli dmt. Mobbet. Jeg var redd for bli mislikt. Utestengt. Jeg var redd for at han ville komme tilbake. Tilbake til meg. Jeg var redd for bli utsatt for det samme igjen. Jeg var redd for alt.

    Mye hadde forsvunnet fra tankene mine. Blitt fortrengt. Men bildene var der. Gikk gjennom hodet mitt. Igjen og igjen. Forsvant aldri. De fikk meg til grte. Fikk meg til skrike. Hyle. Jeg kom aldri til glemme de mrke ynene hans som lyste av ondskap. Hendene hans som var trre som sandpapir, og som sakte men sikkert strk meg gjennom hret. Jeg kom aldri til glemme mten han holdt meg fast. Som om jeg var en fange. Men verst av alt, kom jeg aldri glemme hvordan han brutalt drog av meg klrne. Hvordan han presset kroppen sin mot min. Hvordan han stnnet. Hvordan han slo meg bevisstls. Hvordan han var borte da jeg vknet. Jeg kom aldri til glemme.

    Folk rundt meg spurte meg ofte hva som var galt. Hvorfor jeg var s trist. Hvorfor jeg grt. Jeg sa jeg var sliten. Skolelei. Sa jeg hadde kranglet med en venn. Sa jeg hadde vondt i hodet. De trodde meg. Trodde p lgnene mine. Jeg var lettet, men samtidig s redd. Det var vanskelig leve med en s stor hemmelighet. Det var vanskelig skjule noe som var blitt en s stor del av meg for alle rundt meg. For alle jeg var glade i. For alle som var glade i meg.



    Andre folk spurte hva jeg nsket meg til jul. Mest av alt ville jeg skrike ut Et liv uten s jvlig mye smerte! I stedet trakk jeg p skuldrene og svarte at jeg ble glad uansett hva jeg fikk. Glad du, liksom. Jeg kom aldri til bli glad. Jeg kom aldri til fle lykke. Aldri.

    Dagene gikk, men de psykiske smertene bare stakk hardere og hardere. Jeg ville s gjerne bare smile. Jeg ville s gjerne ha det bra. Jeg ville le og fle at livet mitt var verdt leve. Jeg ville fle at jeg var verdt noe. Men jeg kunne ikke. Livet mitt var ikke verdt noe, og det var heller ikke jeg. Jeg var brukt. Misbrukt. Voldtatt. Hvordan kunne jeg leve videre etter det? Jeg kunne ikke bare glemme. Jeg kunne ikke bare overse det som hadde hendt. Det gjorde vondt, s ufattelig vondt.

    Julen var bare dager ifra, men jeg var likegyldig. Ingen julaftener, uansett hvor fantastiske de ville vrt, kunne erstatte sorgen min med glede. Jeg var knust. Merket fot livet. 8 mneder hadde gtt. 8 jvlige mneder fylt av angst, redsel, trer og hat. Jeg var lei. Var ikke sikker p om jeg klarte mer. Men jeg mtte.

    Lillejulaften kom. Det eneste jeg nsket var bli liggende i sengen. Bli liggende til julen var forbi. Bare stenge borte alt, glemme at jeg eksisterte. Det ble jeg ogs. Liggende. Jeg stirret i taket. Tenkte. Sov. Drmte. Vknet. Stirret i taket. Tenkte mer. Men tankene mine ble brtt avbrutt da jeg hrte det ringte p dren. Var det n jeg skulle komme ut fra rommet mitt og ta p meg masken? Smile? Var det n jeg skulle late som jeg hadde et jvlig bra liv og late som om ingenting hadde skjedd? Jeg ble liggende. Plutselig hrte jeg det banket forsiktig p dren min. Det var Line, storessteren min. Hun s fantastisk ut! Hei vennen! sa hun og lyste imot meg. Jeg smilte forsiktig fr jeg reiste meg og gav henne en stor klem. Jeg merket at jeg hadde savnet henne. Det er noen jeg vil du skal mte! hrte jeg henne si, og fr jeg rakk svare, drog hun meg med ned trappen og inn p kjkkenet. Her er drmmeprinsen jeg har fortalt deg om, Mille. Hils p min nye kjreste, John! Jeg strakte frem hnden uten se opp. Trre hender. John! sa han. Det var noe kjent med den stemmen. Jeg s opp. Mrke, vonde yner. Det var han.

  • Publisert: 04.02.2014, 22:13
  • Kategori: Tanker
  • 4 kommentarer
  • 4 kommentarer

    04.02.2014 kl.22:51

    Wow, du skriver helt utrolig bra!

    Janicke ღ

    04.02.2014 kl.23:44

    S flink du er skrive... :)

    Janicke ღ

    www.janickeeide.blogg.no

    .

    Benedicte Marie Skahjem Tokvam

    05.02.2014 kl.11:10

    Anonym: , tusen takk! <3

    Benedicte Marie Skahjem Tokvam

    05.02.2014 kl.11:10

    Janicke: Tusen takk :-) Ha en fin dag!

    Skriv en ny kommentar

    hits