Benedicte Marie Skahjem Tokvam

Vi møtes igjen

  • Publisert: 04.02.2014, 22:13
  • Kategori: Tanker
  • De av dere som har lest bloggen min lenge har kanskje lest dette før, men i og med at innlegget er slettet og jeg trenger litt variasjon i bloggingen, så velger jeg å poste det på nytt. Dette er altså er selvskrevet novelle fra i fjord. Bare for å ha det sagt er alt fantasi, og ingenting er selvopplevd.  



    Det var desember, og snøen hadde lagt seg som et kaldt teppe over byen. Til vanlig ville jeg vært i ekstase for at julen var rett rundt hjørnet, men nå var jeg bare trist. Verken snø, julekalender, julefilmer eller pepperkaker kunne få meg til å smile. Ikke noe eller noen kunne lokke frem gleden i meg. Den var borte. Borte for godt. Det gjorde så vondt. Psykiske smerter fylte sjelen min som en rennende vannspring, men det gav seg aldri. Det bare fylte seg opp mer og mer, helt til det rant over. Helt til jeg var for full av smerter til å tåle mer. Da kom tårene. Da kom redselen. Jeg var utbrent. Ødelagt.

    Jeg hadde aldri fortalt det. Ikke til mamma, ikke til søsteren min, ikke til vennene mine, ikke til noen. Det var så vanskelig. Jeg var så skamfull. Så redd for at andre skulle få vite om hva som hadde hendt. Hva jeg hadde blitt utsatt for. Jeg var redd for å bli dømt. Mobbet. Jeg var redd for å bli mislikt. Utestengt. Jeg var redd for at han ville komme tilbake. Tilbake til meg. Jeg var redd for å bli utsatt for det samme igjen. Jeg var redd for alt.

    Mye hadde forsvunnet fra tankene mine. Blitt fortrengt. Men bildene var der. Gikk gjennom hodet mitt. Igjen og igjen. Forsvant aldri. De fikk meg til å gråte. Fikk meg til å skrike. Hyle. Jeg kom aldri til å glemme de mørke øynene hans som lyste av ondskap. Hendene hans som var tørre som sandpapir, og som sakte men sikkert strøk meg gjennom håret. Jeg kom aldri til å glemme måten han holdt meg fast. Som om jeg var en fange. Men verst av alt, kom jeg aldri glemme hvordan han brutalt drog av meg klærne. Hvordan han presset kroppen sin mot min. Hvordan han stønnet. Hvordan han slo meg bevisstløs. Hvordan han var borte da jeg våknet. Jeg kom aldri til å glemme.

    Folk rundt meg spurte meg ofte hva som var galt. Hvorfor jeg var så trist. Hvorfor jeg gråt. Jeg sa jeg var sliten. Skolelei. Sa jeg hadde kranglet med en venn. Sa jeg hadde vondt i hodet. De trodde meg. Trodde på løgnene mine. Jeg var lettet, men samtidig så redd. Det var vanskelig å leve med en så stor hemmelighet. Det var vanskelig å skjule noe som var blitt en så stor del av meg for alle rundt meg. For alle jeg var glade i. For alle som var glade i meg.



    Andre folk spurte hva jeg ønsket meg til jul. Mest av alt ville jeg skrike ut «Et liv uten så jævlig mye smerte!» I stedet trakk jeg på skuldrene og svarte at jeg ble glad uansett hva jeg fikk. Glad du, liksom. Jeg kom aldri til å bli glad. Jeg kom aldri til å føle lykke. Aldri.

    Dagene gikk, men de psykiske smertene bare stakk hardere og hardere. Jeg ville så gjerne bare smile. Jeg ville så gjerne ha det bra. Jeg ville le og føle at livet mitt var verdt å leve. Jeg ville føle at jeg var verdt noe. Men jeg kunne ikke. Livet mitt var ikke verdt noe, og det var heller ikke jeg. Jeg var brukt. Misbrukt. Voldtatt. Hvordan kunne jeg leve videre etter det? Jeg kunne ikke bare glemme. Jeg kunne ikke bare overse det som hadde hendt. Det gjorde vondt, så ufattelig vondt.

    Julen var bare dager ifra, men jeg var likegyldig. Ingen julaftener, uansett hvor fantastiske de ville vært, kunne erstatte sorgen min med glede. Jeg var knust. Merket fot livet. 8 måneder hadde gått. 8 jævlige måneder fylt av angst, redsel, tårer og hat. Jeg var lei. Var ikke sikker på om jeg klarte mer. Men jeg måtte.

    Lillejulaften kom. Det eneste jeg ønsket var å bli liggende i sengen. Bli liggende til julen var forbi. Bare stenge borte alt, glemme at jeg eksisterte. Det ble jeg også. Liggende. Jeg stirret i taket. Tenkte. Sov. Drømte. Våknet. Stirret i taket. Tenkte mer. Men tankene mine ble brått avbrutt da jeg hørte det ringte på døren. Var det nå jeg skulle komme ut fra rommet mitt og ta på meg masken? Smile? Var det nå jeg skulle late som jeg hadde et jævlig bra liv og late som om ingenting hadde skjedd? Jeg ble liggende. Plutselig hørte jeg det banket forsiktig på døren min. Det var Line, storesøsteren min. Hun så fantastisk ut! «Hei vennen!» sa hun og lyste imot meg. Jeg smilte forsiktig før jeg reiste meg og gav henne en stor klem. Jeg merket at jeg hadde savnet henne. «Det er noen jeg vil du skal møte!» hørte jeg henne si, og før jeg rakk å svare, drog hun meg med ned trappen og inn på kjøkkenet. «Her er drømmeprinsen jeg har fortalt deg om, Mille. Hils på min nye kjæreste, John!» Jeg strakte frem hånden uten å se opp. Tørre hender. «John!» sa han. Det var noe kjent med den stemmen. Jeg så opp. Mørke, vonde øyner. Det var han.

  • Publisert: 04.02.2014, 22:13
  • Kategori: Tanker
  • 4 kommentarer
  • 4 kommentarer

    04.02.2014 kl.22:51

    Wow, du skriver helt utrolig bra!

    Janicke ღ

    04.02.2014 kl.23:44

    Så flink du er å skrive... :)

    Janicke ღ

    www.janickeeide.blogg.no

    .

    Benedicte Marie Skahjem Tokvam

    05.02.2014 kl.11:10

    Anonym: Åå, tusen takk! <3

    Benedicte Marie Skahjem Tokvam

    05.02.2014 kl.11:10

    Janicke: Tusen takk :-) Ha en fin dag!

    Skriv en ny kommentar

    hits